Er Hamas vei til fred og frihet for menneskene i Midt-Østen?

Har ikke Israel rett til å forsvare seg mot dette kontinuerlige bombardementet?

I matematikk-timene lærte jeg at «Når utgangspunktet er som galest, blir resultatet orginalest». Det var viktig å sette opp et regnestykke riktig skulle man få rett svar. Dette har overføringsverdi til mange områder i livet, også til debatten om hvordan man skal forholde oss til de pågående forferdelighetene i Israel og Palestina.

Man kan få inntrykk av at det er en konkurranse i hvem som er verst, hvem som utfører de største grusomhetene, og hvem som derfor fortjener minst sympati og sterkest fordømmelse. Det sier ikke noe om kjernen i konflikten: Staten Israels blotte eksistens.

Noen har aldri akseptert opprettelsen av den og har kjempet mot den fra starten av. I form av kriger og i form av terror mot sivile. For å nevne noe: Massakre av Israelske idrettustøvere under OL i München, et angrep på jøder på tysk jord 27 år etter Holocaust. Vi har sett flykapringer, bomber og selvmordsbomber mot sivile mål i Israel, busser, restauranter og bryllupsfeiringer. Det har vært rakettangrep over grensene både fra Libanon og Gaza. Har ikke Israel lov til å forsvare seg mot dette?

Det er mye i israelsk politikk, ikke minst på Vestbredden, jeg er dypt uenig i. Men det er Israels politikk jeg er uenig i. Jeg greier ikke å se det annerledes enn at den massive kritikken av israelske menneskeretteighetsbrudd og raseriet mot Israel har som underliggende premiss at Israel ikke har eksistensberettigelse. Dette er jeg også dypt uenig i.

Jeg har lært at skal man noen vei må man ta utgangspunkt i der man står. Staten Israel finnes. I boken «Israel without Zionism» av Uri Avnery, som kom rundt 1970, konkluderer forfatteren med at uansett hva man måtte mene om sionismen, er staten Israel et faktum. Det tidligere israelsk parlamentsmedlemmet og antisionisten mente at man må forholde seg til at det er mennesker som er født og oppvokst i Israel, og aldri har hatt et annet hjemland.

50 år senere gjelder det generasjoner. Akkurat som strenge sikkerhetskontroller på flyplasser startet opp etter flykapringene på 70-tallet, har de strenge grensekontrollene mot Gaza og Vestbredden sin årsak i at det er derfra farene kommer.

Så må man bare fortvile over at det også rammer sivile. Som en palestiner jeg møtte i Betlehem midt på 70-tallet sa det etter en bussbombe i Jerusalem: «Jeg skulle ønske de ikke holdt på slik. Det er oss det går utover» Når Hamas «inviterer» til gatekamper i Gaza går det ut over sivilbefolkningen også.

Etter massakren forrige helg fortsetter rakettbombardementet av israelske bosettinger nær Gazastripen. Raketter som har som mål å drepe tilfeldige sivile og som traumatiserer israelske barn. «Mitt barnebarn på åtte år er så redd at han ikke tør gå ut i bilen en gang», hørte vi en bestemor si. Har ikke Israel rett til å forsvare seg mot dette kontinuerlige bombardementet?

Det er forferdelig det som skjer og som rammer sivile på begge sider av grensen. Kanskje burde vi kunne forvente en høyere standard av Israel enn av Hamas? At de, mens de kjemper for sine egne innbyggeres sikkerhet, burde vært mer skånsom mot sivilbefolkningen i Gaza, der Hamas har blandet seg godt inn. Jeg vet ikke.

Vi må imidlertid ikke se oss så blinde på de bildene av menneskelige tragedier at vi glemmer det underliggende. Hamas ønsker å komme staten Israel til livs, med alle midler. De ønsker å opprette en islamsk stat i hele Israel og Palestina. En islamsk stat som bygger på de samme verdiene som styret i Iran og Taliban i Afghanistan. Lykkes de med det, er det ikke mere demokrati, ikke mere frihet for verken jøder eller palestinere, i det som noen av oss så inderlig håpet skulle bli en tostatsløsning der man etter hvert kunne normalisere forholdet mellom to stater og få til fredelig sameksistens.

Jeg velger fortsatt å tro at det er mulig med avtaler som gir innbyggerne i området frihet og gode liv, selv om historien har vist at det alltid er noen som er klare til å bombe i hjel et hvert initiativ. Noe alternativ finnes ikke.

Margrethe Holmboe Askeland