Frå Belgia med kjærleik

Fire år etter at ho flytta til Strandvik, var det Ine Moni Favache som fekk æra av å tala til sambygdingane på nasjonaldagen. I talen hyllar ho det norske, sett i eit belgisk og internasjonalt perspektiv. Les talen hennar her.

Tilfeldigheiter gjorde at Ine Moni Favache kom til Noreg. Etter kvart utvikla ho meir og meir kjærleik til det nye landet i nord.

- Eg har sterk aksent, så eg er redd mange ikkje forstod kva eg ville sei, men det var likevel ei fin oppleving å halda 17. mai-talen i Strandvik, seier Ine Moni Favache dagen etter dagen.

Det var sambygding Svein Lang som spurte henne om å halda talen. Ho veit ikkje heilt kvifor.

- Eg trur han tenkte det kunne vera kjekt å ha nokon som kom utanfrå til å snakka i år.

Favache og mannen er begge kunstnarar og vart inviterte til Noreg av andre, norske kunstnarar. Her vart dei verande, og av alle stader dei såg i Noreg, var det Strandvik som blinka seg ut som staden dei ville bu.

27. november 2012 er dagen dei flytta. Sidan har dei ikkje angra. Ine Moni, som eigentleg er utdanna gull- og sølvsmed, har vorte kjent for sine velsmakande belgiske sjokoladar, laga på kjøkkenbenken i Strandvik. No har ho fått jobb på den nye Montessori-skulen i bygda, og gitt seg med sjokolade.

- Eg syns det er best å konsentrera seg om ein ting om gongen, og det å vera lærar for born er ei så viktig oppgåve, at no har eg fullt fokus på det. No om dagen studerer eg norsk og anna eg treng i jobben, seier ho.

Mannen, Gert Mathys, som er utdanna gravør, men også mekanikar, arbeider som produksjonssjef i ei mekanisk verksemd.

Dei to gutane deira, Bo (15) og Mon (10), går på norsk skule og har raskt tatt opp Strandvik-dialekten.

Familien har opplevd at Strandvik-samfunnet tok dei imot med opne armar, og tek del i alt det norske. Dei går tur og et rømmegraut og spekekjøtt med naboane. Dei kjenner seg ikkje heilt norske. Men heller ikkje heilt belgiske lenger. Meir midt i mellom, og det er heilt fint. Dette er ein av tankane Ine Moni gjer seg, og snakkar meir om i talen ho heldt 17.-mai.

Her kan du lesa heile talen:

17.-mai-tale av Ine Moni Favache

For to uker siden kom min nabo til meg og fortalte at alle i 17.mai-komiteen var enige om at eg skulle holde talen i år. Eg må inrømme at eg var litt overrasket og spurte ham: "Kofor eg?" Og han svarte: "Hvorfor ikke du?"

Han hadde et poeng. Så gikk han, like sjarmerende som han hadde kommet, og det var det.

Hvis noen hadde fortalt meg for fire år siden at eg og min familie skulle leve i Norge, og min mann og eg skulle ha en fast jobb, at mine barn skulle snakke den lokale dialekten, og at eg skulle holde en tale på 17. mai, hadde eg aldri trodd dem.

Men akkurat dette har vi lært her i Norge: At alt er mulig. Det er så typisk for Norge, for Fusa og ikke minst for Strandvik at alle tror på deg, at alt ordner seg, og at alt kommer til å bli bra.

Nesten ingenting i mitt liv har gått som planlagt, men her i Norge går alt mye bedre. Og dette er fordi dåke tillater alle å oppleve den norske drømmen, the Norwegian dream.

Så startet eg å tenke, "Eg har aldri viftet med et belgisk flagg. Men kofor vifter eg med et norsk flagg, då? Kofor kan eg fortelle alle at vi feirer nasjonaldag i Norge på 17. mai, men så husker jeg ikke datoen for Belgias nasjonaldag?"

I Belgia må vi lære våre barn hvordan flagget ser ut. Og vi må korrigere dem mer enn en gang og fortelle dem at de skulle holde flagget vertikalt, så det ikke ser ut som det tyske flagget. Her i Norge tegner barn uten en eneste forklaring det norske flaget. Hva er det som er så forskjellig?

Kofor er vi mer lojale overfor Norge enn vi noensinne har vært overfor Belgia? Vi kommer ikke fra landet av melk og honning, men landet av øl og sjokolade. Vi kommer ikke fra et land hvor tiden står stille, men fra et land hvor vi jobber så hardt og snakker så fort. Et land hvor livet er så travelt at vi løper forbi vår egen skygge, og hvor vi ikke har ord for "å kose oss". Dette har vi lært i Norge: At det er lov å kose seg uten dårlig samvittighet.

Vi kommer fra et land hvor de har tre offisielle språk, som her i Norge. Og hvor de snakker enda flere språk i hovedstaden, som her i Norge. Et land like stort som to ganger Hordaland. Og der bor omtrent 11 milioner mennesker. I Belgia klarer vi ikke lenger å oppbevare folket horisontalt, så nå oppbevares folk vertikalt.

Så da vi dro til Norge var vi overbevist om at ingen ville legge merke til oss. I Norge var det nok plass til oss fire og hvis nødvendig kunne vi alltid gjemme oss i den mørke skogen eller under en haug av snø, slik at vi ikke ville belaste noen.

Men folk her i Strandvik brydde seg faktisk, og på en helt annen måte enn vi hadde forventet. Vi var velkommen. Vi hadde nettopp hatt en avskjedsfest i Belgia og med en gang ble vi invitert til vår egen velkomstfest i det gamle grendahuset. Der serverte de laks med rømme og uskrelte poteter, til dessert en stor kake og til slutt et glass Akevit (host og hark).

Tre dager etter vår ankomst begynte våre barn på skulen. Og min mann hadde ikke tid til å slappe av, fordi han måtte begynne på jobb med en gang.

Og eg? Eg var opptatt med å skape et nettverk, som man sier, fordi det var allerede for sent å prøve å holde en lav profil her i vakre Strandvik. Kort sagt bestod min daglige timeplan av følgende aktiviteter: Om morgenen på tur med en nabo og smake brunost og hjemmelaget syltetøy. Om ettermiddagen på tur med en annen nabo og bli invitert med hele familien for å spise middag av grøt og spekemat. Om kvelden en liten kveldstur og kveldsmat av sursild med Akevit.

Alle som har vært i Belgia vet at landet er ganske flatt. Vi er så stolte av vårt høyeste punkt på 651 meter, at vi organiserer bussturer for å stå i kø for å ta bilde fra toppen. I Norge, derimot, kan en såkalt liten tur opp i skogen være en utmattende opplevelse for ei belgisk dame... Men det var bare bra, fordi eg er uansett litt for lav til å forsvare min BMI. Og så ble denne daglige rutinen ispedd et lynkurs med kransefletting, et innføringkurs i norsk bakekunst, flere fisketeknikker og sist, men ikke minst: Norsk-kurs.

Hva kan eg si! Vi trodde vi var forberedt. Min mann hadde kjøpt seg et norsk-kurs på nettet, og eg reiste hver uke til den andre siden av Belgia for å gå på norskkurs. Våre barn hadde ikke bekymret seg for språket, og det viste seg at de hadde rett. Hvorfor ingen hadde fortalt oss at det var så stor forskjell mellom østlandsk og vestlandsk, vet eg ikke. Heldigvis elsker eg overraskelser.

Så hvor er vi nå og hvem er vi egentlig - drøye 3 år senere. Eg er "Innemåni", ikke lenger "Inemonie" og eg føler meg ikke lenger belgisk. Kanskje føler eg meg litt vestlandsk? Fordi eg sier ikke lenger "Hvordan har du det?" , men eg sier "Heisan, korleis går det med dåkke?". Det sier Mona på butikken også, så det må være riktig. Vår barn snakker skikkelig fusadialekt og vi bor og jobber fortsatt på samme sted. Men føler vi oss norske?

Vi gjør i hvert fall det beste vi kan for å føle oss norske. Vi kjøpte oss en trebåt og reiser på fisketur hver helg. Om sommeren tenner vi bål og steker pølser og spiser alt for mye iskrem. Om vinteren står vi på ski og drikker gløgg, og når vi gå på tur tar vi med en Kvikklunsj, og på 17. mai vifter vi med norske flagget.

Men er vi nok norske da? Eg plukker rips for å lage syltetøy og eg klarer å bake skillingsboller, men nei vi er da ikke norske nok enda. Våre katter fra Belgia er norske statsborgere, men vi har ikke bodd her lenge nok til å ha stemmeret. Jeg er kansje ikke norsk nok, men fortsatt belgisk nok til å være glad for at min yngste sønn kan gå på skolen i Strandvik. Kanskje er det ikke så viktig å være norsk nok? Vi føler oss mer som noke midt i mellom, men kanskje ikke ennå helt "midt i blinken". Litt som koffeinfri kaffe eller alkoholfritt øl - egentlig ikke ekte vare, men helt okay.

Vi er så heldige at vi bur på en plass hvor det er greit å være noen midt i mellom. Og kanksje det er bra! Vi har lært så masse av dåke, dåke er så snille og fortsatt så tålmodige med oss. På jobb har vi de beste kolleger, vi har de vennligste naboer og vi har så mange venner her. Vi kan bare være takknemelige for dette!

Eg har spurt meg sjøl: Var eg alltid så tålmodig og hjelpsom mot migranter som kom til Belgia? Hver dag prøver eg å leve i full respekt mtil mine medmemenesker og det har eg alltid gjort. Men når eg tenker tilbake på min barndom i Belgia, så var det kanskje mer komplisert. Eg husker at mine foreldre var bekymret for meg, fordi eg som fireåring begynte å snakke spansk og arabisk. De fleste av mine naboer var nye i Belgia. Så kanskje det var litt forvirrende å finne ut, hvem var hvem, hvem var i mindretall og hvem var de som trengte hjelp.

Utover på 70- og 80-tallet opplevde Belgia innvandring som aldri før, og vi mistet på mange måter kontrollen. Vi manglet kunnskap for å møte denne utfordringen. Vi mistet håp og forståelse - og verst av alt: Vi sluttet å snakke fordi vi var redde. Vi var redde for å si feil ting. Vi var redde for å stille spørsmål og redde for å innrømme at vi ikke klarte å takle denne endringen.

Norge står nå overfor den samme oppgaven. Samtidig som vi her feirer nasjonaldagen og spiser kaker, så krysser en gruppe mennesker grensen til Norge. De snakker et annet språk, har en annen religion, og kommer fra en annen kultur. Og kanskje mange av oss frykter for den friheten som vi feirer i dag. Og så vil eg si til dåke alle! Det må være lov å være redd! Det må være lov å stille spørsmål og å være bekymret. Men eg håper at vi aldri slutter å snakke med hverandre og med de som er ny i Norge! Vi må snakke om en berikelse av samfunnet, men også om hva som ikke føles riktig. Vi må snakke om problemer, men også om løsninger. Fordi hvis folk som deg og meg slutter med å snakke, så vil ekstremismen vokse fram, og dette fortjener ikke Norge. Det er mange flere farger enn svart og hvitt, på samme måte som det er mange flere svar en ja og nei. Hvis vi klarer å kommunisere, får vi alle en sjanse.

Vår familie fikk en sjanse av dåke. Selvfølgelig kom vi til Norge av fri vilje, men uansett består imigrasjon av å gi og å ta. Vi har tatt i mot dåkes hjelp, men det er endå viktigere at vi få lov til å bidra til det vakre, norske samfunnet! Norge kan ta i mot flere som trenger hjelp og flere som vil bidra! Vi har fortsatt plass nok og midler nok til å ta i mot folk som meg og deg. Folk som kjenner alle farger mellom svart og hvitt, folk som kjenner flere svar enn nei eller ja. Strandvik og Fusa er et bevis på at integrering er mulig. Er det ikke fantastisk at her i Strandvik bor omtrent 15 nasjonaliteter sammen i fred og ro? Alle snakker norsk med eller uten en sjarmerende aksent, inkludert de som ikke er født i Norge. Hvor mange europeiske byer prøvde å gjøre det samme? Mange, men uten å lykkes. Og derfor er det så viktig å ha levende landsbyer som vokser og hvor det er fint å leve. Fordi her på landet har vi tid og rom til å blande. Ingen trenger å gruppere seg i ghettoer. Her kan vi alle føle oss trygge nok.

Eg veit kofor eg vifter med det norske flagget. Fordi dåke har gitt oss en mulighet til å elske Norge på vår måte. Hver morgen våkner eg og føler meg velsignet for at eg kan opne vinduer og høre på stilheten. Vi er velsignet fordi vi kan dra på jobb hver morgen, og at våre barn kan gå til skolen uten fare. Vi kan gå inn på butikken uten å låse bilen og vite at den står på parkeringsplassen etter at vi har handlet. Våre barn kan leke med hverandre og hive fra seg skolesekkene i veikanten uten at de forsvinner. Vi kan gå på tur om dagen og om kvelden uten at noe skummelt skjer med oss. Vi lar spedbarn sove i barnevogner utenfor barnehagen uten frykt. Veit dåke kor spesielt det er? Derfor vifter eg med det norske flagget. Her i Norge kan vi alle føler oss rike og fri hvis vi ønsker det. Det er nok natur til alle, nok frisk luft til alle. Og det må vi ta vare på!

Altfor mange barn i verden vet ikke engang hvordan det føles å bade i sjøen og vil aldri få mulighet til å gå på tur i skogen. Derfor vifter eg det norske flagget, fordi dåke deler det vakre og store Norge med oss og med alle som bor her! Dåke deler alle de fine tradisjonene med oss, dåke deler samtaler med oss, dåke deler dåkas frihet med oss. Derfor vifter eg med det norske flagget - av takknemlighet. Tusen takk alle sammen og gratulerer med dagen!